Site logo
Fødested

Tvedestrand

Fra meg til deg

Mamma ble født 22. september 1953 i Tvedestrand. Hun var nummer to, i en søskenflokk på tre. Mamma har flere ganger fortalt oss at hun var glad for å ha vokst opp i Tvedestrand, med tilgang til mange venner og ting som skjedde.

Den første jobben ble du tilbudt allerede som 12 åring, uten selv å ha spurt. Det var på kiosken på Bonzo, hvor du til og med fikk låseansvar. Fra svært ung alder var du ansvarsfull.

Som 16-åring ble du litt mer eventyrlysten. På den tiden var "Torvet i Tvedestrand" den hotteste sjekkeplassen - selv gutta fra Vegårshei visste det og dro ned dit i helgene, i håp om å treffe noen søte damer.  Mamma og ei venninne bestemte seg en lørdagskveld for å ta turen ned på Torvet. Akkurat den kvelden var det fest på Vegarheim, et bygdelokale på Vegårshei. Det var en fest verken mamma eller venninnen ville gå glipp av. Så, de endte opp med å haike med en rød Mazda, som hadde tenkt seg på den samme festen. Og hva var oddsen? I den røde Mazda’ en satt pappa og noen av hans kamerater.

Det ble mamma og pappa sitt første møte. Og hvem skulle trodd det - 55 år senere, at noen flørtende blikk i en rød Mazda satte hjulene i gang for noe som varte livet ut.

Jeg har spurt pappa hva som var det beste med mamma. Det beste med mamma var at hun var både vakker, snill, tålmodig, klok og lojal.

Milepæler verdt å nevne gjennom de 55 årene mamma og pappa hadde sammen, inkluderer blant annet 1973. Det året begynte de med husbygging på Vatnebu, hvor begge la ned mye egeninnsats. Året etter ringte kirkeklokkene, og de ga hverandre sitt ja. I løpet av de påfølgende 6 årene, fikk de først Knut, deretter meg og til sist Tor.  Mamma har ofte sagt at det å få barn, har vært selve meningen med livet. Du gjentok så mange ganger at vi barna var planlagte og høyt ønsket. Å høre slike ting er både viktig og godt.

Mamma elsket å pynte seg, helst fargerikt og med smykker. Hun likte å samle folk til selskaper. Hun og pappa har arrangert utallige selskaper for familie og venner. Det var ofte store selskaper, hvor mamma mange ganger sa: «Jo flere, jo bedre».

Du var gavmild til tusen. Du spanderte mye på de nærmeste rundt deg. Vi barna er takknemlig for at du lærte oss viktigheten av å håndtere personlig økonomi på en sunn måte, samtidig som du viste oss verdien av å være raus.

Andre egenskaper som kjennetegnet deg, er evnen til å se positivt på livet og være på tilbudssiden. Når jeg blar gjennom bilder, har jeg ikke tidligere bitt meg merke i at det er så mange bilder du smiler så varmt på. Du var så nydelig og vakker.

Evnen din til å sette ord på følelser, både gode og vanskelige, var også noe vi satt pris på. Du og pappa var heldige som fant hverandre, og vi har vært utrolig heldige som fikk vokse opp i et hjem der dere skapte et miljø som la grunnlaget for at vi kunne utvikle oss til empatiske og snille mennesker.

Andre ting som ble høyt verdsatt var at du aldri la føringer i forhold til utdannelser vi tok, flyttinger eller reisemål vi valgte å gjøre. Du lot oss finne ut av ting selv, og kom heller på besøk.

Barndomsårene våre bestod mye i turer i nærmiljøet. Fagerhei og Borgen i Tvedestrand og Bråten på Vegårshei. Men vi reiste også på campingturer rundt i Norge og på Hovden skianlegg om vinteren.

Du var hjemmeværende i 10 år da vi var små. Hver fredag luktet det nybakt brød og nyvasket hus. Etter tiden som hjemmeværende, bestemte du deg for å ta fagbrev som aktivitør. Du begynte å jobbe i den rollen i Arendal kommune. Hele 36 år jobbet du som aktivitør. Du jobbet fortsatt fulltid selv etter at du passerte 70.

Jeg vet hvor mye du satte pris på eldre mennesker. Jeg husker du sa: «De eldre har levd et langt liv og de har en livserfaring som jeg har lært mye av». Du ga virkelig mye av deg selv på jobben, langt mer enn det som var forventet. Du tok de til og med med på turer til Sverige.

Sist tale jeg holdt for deg, var på 70 års dagen din. I morgen er det nøyaktig et halvt år siden jeg holdt den talen. Den gangen visste vi ingenting om hvordan de 5 siste månedene av livet ditt skulle bli.

Jeg husker at deler av talen jeg holdt på 70 års dagen din, inneholdt takknemlighet. Takknemlighet blant annet fordi du var så spontan.

Vi to pleide nesten alltid å ta en gåtur, oftest turløypen rundt Vindkollvannet de gangene jeg var på besøk på Vatnebu. Hver gang jeg spurte, var det alltid: «Ja, gjerne». Gåturene og samtalene ga oss begge god energi.

Det er tusen gode ting å si om deg, men din tilstedeværelse da vi kom på besøk, den genuine kjærligheten du viste både barn, barnebarn, bonusbarnebarn og svigerbarn. Du var så sprudlende og full av energi. Du var veldig glad for å passe barnebarna og sa mange ganger hvor mye du gledet deg til å finne på enda flere ting med dem når du skulle bli pensjonist. Vi hadde allerede planlagt tur til både Lofoten og Elverum.

Du lærte oss å si med ord og vise hverandre at vi er glade i hverandre. Så alle disse tingene jeg sier til deg nå, har vi sagt til hverandre før. Det er så godt å vite.

En liten måned etter du hadde fylt 70, fikk vi den brutale og hjerteskjærende beskjeden om at du hadde fått blodkreft.

Vi, som vanligvis sto så støtt. Det var som om vår trygge grunn plutselig forsvant, og vi ble stående i et følelsesmessig kaos, livredde og usikre på fremtiden.

Siden den gang, har det vært en berg- og dalbane av følelser, hvor beskjedene fra overleger var sprikende. En av overlegene sa at mamma skulle bli frisk og at dette skulle vi klare. Det er lett å ta med seg de ordene i kampen.

Mamma hadde kampvilje.

Vi mennesker håndterer motstand så forskjellige. Noen mennesker gir opp lett, mens andre fighter videre, uansett hvor tøft det blir.

Mamma var en fighter.

Tilfeldigheter førte til at mamma og pappa oppdaget nye behandlingsalternativer ved Haukeland universitetssykehus, da tradisjonell behandling dessverre ikke lenger hadde ønsket effekt. Mamma var den som først tok kontakt med sentrale personer på Haukeland, og hun spilte en stor rolle for at turen ble virkelighet. Sammen med pappa og meg, tok vi flyet til Bergen. Det at hun fikk anledning til å begynne på nye behandlingsmuligheter som ga håp og livsgnist, var avgjørende for henne. Mamma fikk beholde kampviljen og håpet helt til slutten. Det er en trøst, at det aldri ble tatt fra henne.

Som nevnt, livet hennes satt positive spor i mange andres liv. Bare å se alle dere mennesker som er samlet her i dag, vitner om nettopp det.

Da vi stod overfor oppgaven med å skrive tekst til dødsannonsen, kjente vi at vi ikke bare ønsket en standard tekst som så mange andre bruker. Det var viktig for oss å formulere noe som virkelig kom fra hjertet, noe som kunne fange essensen av den enestående personen som vi har mistet. En formulering som plutselig dukket opp i tankene mine var: «I dag har engelen vår reist videre».

For oss var du virkelig en engel på jorden, og nå har du funnet veien til himmelen.

Din død har etterlatt oss med en smerte så dyp at det føles som om vi har et stort, åpent sår innvendig. Selv om sorgen etter å ha mistet deg nesten er uutholdelig, vil vi heller kjenne på den smerten enn å tenke på hvordan det ville vært uten deg så sentralt i livene våre.

En SMS fra barnebarnet ditt dagen etter din bortgang vitner også om dette. Kevin skrev: «Mormor, hvis du kan ta telefonen i himmelen, må du vite at jeg elsker deg».

Avslutningsvis ønsker jeg å dele noe annet personlig. Ida, minstejenta vår på 6 år, sov ved siden av oss en natt etter at mamma var gått bort. Plutselig begynner hun å le i søvne. Jeg våkner av det og spør hva hun ler av. Hun svarer  i søvne: "Mormor sitter i en park og klemmer".

Jeg har valgt å tolke dette som om det er mamma som har snakket gjennom Ida for å fortelle oss at hun har funnet fred på den andre siden.

Vi håper at vi en dag får sees igjen.

Din kjærlighet vil alltid leve videre i våre hjerter.

Video link
Legg til kommentar
nb_NO