Henry Ståle Farstad

Vokste opp på Farstad, på gården Eigarden. Ingebrigt og Else Farstad het foreldrene, i Ingebrigt kom fra Eigarden og Else fra nabogården Svorva. Pappa hadde fem søsken. Selv var han nest yngst i flokken.
I 1981 giftet han seg med mamma, Åse Grete, og fikk 3 barn. Hanna Sofie, Hans Marius og Henry Christoffer. Etterhvert ble han bestefar til Brede, Leah Natalie, Elisa Sofie, Emily (bonusbarnebarn), Erika, Henricke, Julie, Ulrik og Pernille.

Pappa var en veldig reflektert, forståelsesfull og snill far, selv om han også hadde en lunte som kunne ta slutt som alle andre. Han var opptatt av at alle barn og barn skulle skolere seg for best mulige framtidsutsikter. Han hadde selv lært at dette var viktig og gjentok ofte sin fars ord «Bokhyllen er den stige hvor man blir sin overmanns like». Og var vi skolelei så sa han «men du er nå der likevel, så hvorfor ikke bare gjøre noe fornuftig med tiden?».

Han jobbet på Kårvåg det meste av tiden og hadde mye frivillig arbeid og organisasjons arbeid på ettermiddagene. Var mange år i politikken i tidligere Fræna kommune og i Hustad Sogelag. Men også mye mer.

En veldig positiv, snill og god pappa og en rolle han elsket mest av alt, å være bestefar. Barnebarn var hans hjertemedisin. Og han passet på at de visste hvor mye de betydde for han. Flink til å vise og si høyt. En vi kunne spørre om hva som helst og få et reflektert svar fra. Vi gikk aldri tom for temaer å snakke om, diskutere politiske saker, løse alskens verdensproblemer og høre historier fra bygda og slekters gang. Slekt og slektsforskning var en lidenskap for han og han har heldigvis fått mange av disse historiene nedskrevet og han har samlet bilder og fylt på slektstreet sitt og andres langt tilbake til middelalderen.

En tragisk vårdag i 2020 fikk han et kraftig hjerneslag og ble satt fysisk tilbake en god stund. Fikk etterhvert balanse og styrke nok til å gå, men med varierende kraft. I 2023 falt han og slo hodet sitt og fikk nye blødninger. Dette satte han så kraftig tilbake at etter noen måneder på sykehuset ble kampen for tøff og han måtte gi tapt. En trist og smertefull tid for familien, men samtidig ser vi tilbake på den siste uken vi hadde han sammen med oss med omsorg og varme. For den siste uken hadde vi besøk av så mye familie og venner, alle de som kom og viste pappa hvor mye han betydde for de, holdt han i hånda, sa gode ord og fikk gitt en god klem. De varmet også hjertene våre, som var hos deg natt og dag ♥️

Nå savner vi deg hver dag og håper du av og til ler sammen med oss og ser det vi skulle ønske du så sammen med oss, uten at vi ser deg ♥️