Kirsten Jorunn Helle Sæterstøl

Kjære gode fine mamsen. Då har vi kommet hertil i livet, hvor du forlater oss og vi må ta deg med videre i hjertene våre. Det føles uvirkelig å ikke kunne være rundt deg mer, og høre stemmen og latteren din, og ha muligheten til å susse og stryke på deg.

Det er nå slutt på alle de morsomme kommentarene dine, gode samtalene våre, gode råd, omsorgen og kjærligheten du har gitt meg hele livet.

Du og pappa har gitt meg en trygg og god oppvekst, og jeg har ikke manglet noe. I voksen alder så har du vært en trygg havn for meg, hvor jeg har fått styrke, og påfyll av energi.

For de av dere som ikke vet det, så har mamma planlagt begravelsen sin. Dette har vært en ting som hun har funnet ro med de siste månedene. Vi fleipet med deg at du skulle vel helst ønsket at du var til stede sjøl denne dagen.

Kor du svarte at det kunne du absolutt tenkt deg. Fine ord som ble sagt om deg, fine sanger, god mat og kaker etterpå.

Du har vært fast bestemt på at denne dagen skulle være en feiring av ditt liv. Noe vi alle her vil prøve å få til. Og du ønsket at alle som var her skulle få tilbud om å være med i minnestunden etterpå.

Mamma var et menneske fylt av omsorg og empati, og eg må kort dra gjennom en av mange historier:

Hun skulle bare innom en kort tur på Domus her borte for å handle brød og melk.

Det var en kald vinterkveld.

Der sto en tynnkledd ung dame fra Romania og hutret og frøs, og mamma nølte ikke et sekund.

Hun gikk rett bort og skapte en relasjon, fikk henne med i bilen, og bort til sparkjøp.

Der kjøpte du helt nye varme klær til henne, fra topp til tå. Hvis eg ikke husker feil så kjøpte du ull undertøy til henne og.

Og det stoppet ikke der. Denne kvinnen var heldig som sto akkurat utenfor Domus denne kvelden, for mamma likte ikke bare å hjelpe – hun forandret liv.

Ikke bare fikk kvinnen nye klær, men du ordnet henne arbeidstilatelse, fast jobb, leilighet, bilsertifikat. Om ikke det var nok så klinket du til med 15 000 kroner i nye tenner til henne.

I noen år der ifølge pappa, så føltes det nesten som om NAV hadde åpnet en egen avdeling på Vikaleitet 75.

De siste månedene etter at du fikk beskjed om at legene ikke kunne gjøre noe mer for deg, har vært en veldig spesiell tid, på alle mulige måter. Mest av alt har den vært utrolig lærerik og vakker.

Både du og pappa har vist vei i hvordan håndtere det svært få ønsker å snakke om. Nemlig døden.

Det var ikke et tungsinnet hjem vi kom opp til de siste månedene. Det var rom for alt, både sorg, mye latter, hverdagslige ting, gode samtaler og kjærlighet. Vi har vokst som både enkeltmennesker, og som en familie takket være deg og pappa. Pappa har hatt som mål de siste månedene at vi skal le litt hver dag, og det har vi så til de grader klart å innfri.

Og du har vært stor bidragsyter til denne latteren.

Du var ved et par anledninger heller ikke kviefull for å legge deg ut med pappa selv om du var så dårlig som du var.  Hvor jeg måtte snu stemningen ved å kommentere: Du tør å yppe deg med han som holder liv i deg..

da endte det med at vi lo godt av situasjonen.

Du har nå vært syk i mange år og du har hatt mange og lange perioder hvor du har levd et godt liv, fylt med fine opplevelser, og skapt gode minner. Men det har også vært mange svært heftige stunder, som du utrolig nok har kjempet deg gjennom med en enorm støtte fra pappa. Han med sin unike evne til å finne det positive, selv når ting har sett så mørkest ut.

Er overbevist om at hvis det ikke hadde vært for samarbeidet mellom deg og pappa til å håndtere sykdommen, så hadde du nok vært nødt for å forlate oss mye tidligere.

Spurte deg for en tid tilbake hva du trodde var årsaken til at du har levd så lenge med denne sykdommen, ettersom gjennomsnitts levealder er ca. 3-4 år, mens du har passert 14 år.

Du ble stille en stund, så svarte du: Eg har ikke gitt sykdommen mer fokus enn absolutt nødvendig.

Eg vil påstå at å etterleve dette, forteller alt om hvor sterk du var, og hvor glad du var i livet.

Du har de siste mnd uten å si det med ord klart å skape et fundament for oss som skal gå videre i livet uten deg.

Eg vil takke deg for det livet du har gitt meg, og kjenner på en stolthet for at akkurat du er min mor.

Det har vært en berikelse, og en ære å få lov til å følge deg på siste del av reisen din.

Du reiste full av kjærlighet, og det er vi og.

Takk fine, sterke og gode mamsen vår, for no.

Hvil i fred, og sov søtt. frem til vi sees igjen.

Vi kan godt gi mamma en aplaus. Det hadde hun nok likt.

Yngve