Knut Eikenes

Minneord for Knut Eikenes Ekeberg kapell, 11. juni 2024

Knut ble født på Sandefjord sykehus den 24. april 1953. Han vokste opp i byen – i Jernbanealleen – med sine foreldre, Marit og Arne.
Helt fra han var liten gutt var Knut veldig sosial og hadde lett for å få venner. Han hadde mange gode kamerater i byen, og da familien flyttet til Syd Georgiagata da han var fem, fikk han mange gode kamerater der.
Knut fikk også en lillebror, Bjarne. Ettersom det var fem år mellom dem, hadde de hver sine vennekrets i oppveksten. De var nokså ulike og kunne være uenige om mye, men de hadde likevel et godt forhold i alle år. Deres mor ble etter hvert psykisk syk, og det preget oppveksten for dem begge. Men Knut var en stødig og god storebror for Bjarne.
Knut ble født med bare én arm, men det var absolutt ingen hindring for ham. Det var heller Knut som var den tøffe og mest frampå i gjengen; han var med på alt. Ja, foruten det å knytte skolissene og å stå på henda, så var det ingenting han ikke greide.
Som barn var han med i skoleidrettslaget, og i ungdomsåra ble han med i speideren. Knut var troppssjef i speideren og var veldig stolt av det. I speideren lærte han mye grunnleggende som han hadde med seg resten av livet. Knut var særlig opptatt av knuter. Han mente bestemt at bare man kunne de tre viktigste knutene – halvstikk, pålestikk og båtmannsknopp – så kunne man greie seg her i livet. I speideren fikk Knut brukt seg selv på gode måter – både hodet og hjertet – og han hadde mye å by på.
Knut hadde mange gode verdier og en sterk moral. Han var rettskaffen, fordomsfri og åpen for alt og alle. Han var vennlig, lett tilnærmelig og trygg i seg selv. Etter hvert ble han kalt for «Humle» av både familie og venner, for han gjorde ingen fortred. Knut hadde lett for å prate med folk – og han hadde ikke minst mye å prate med folk om, for han var et oppkom av tanker og idéer. Knut likte godt å filosofere, drømme og tenke ut gode løsninger på det ene og det andre, og han hadde et skarpt hode som han brukte godt, både profesjonelt og privat.
Knut flyttet etter hvert til Oslo for å studere realfag. Innen den tid hadde han blitt sammen med Kjersti. Ute på båttur med familien hadde hun spottet ham sitte på skjæra og drikke øl i sola, og hun sa umiddelbart til sin mor: «Var ikke han skjønn?!» Så fulgte det noen uker og måneder med spaning og oppsøking, før de to ble et par. Hun haiket til Oslo for å treffe ham i helgene da han studerte der.
Knut og Kjersti giftet seg i Olavs kapell i 1978 og etablerte seg etter hvert sammen i Sandefjord. Så ble Kristin født i 1980. Det første Knut gjorde var å telle at hun hadde alle fingre og tær – og det hadde hun. Da Kristin var liten var familien mye på bilturer sammen, og Knut og Kristin var mye ute og fisket sammen – det var liksom deres greie, både i oppveksten og i voksen alder.
Elleve år etter Kristin, ble Marit ble født, i 1991, og da var familien komplett. Knut var en stolt og god pappa. Han var veldig opptatt av jentene sine, og han sa ofte at han var glad i dem. Knut og Kjersti hadde en toårsperiode fra hverandre etter at Marit ble født, men de fant heldigvis tilbake til hverandre igjen.
Så dro de ut i verden sammen. På midten av 90-tallet flyttet familien til en øy like utenfor Venezuela, hvor de var i tre måneder. Det ga mersmak å være utenlands i varmt og solrikt klima, og de flyttet etter hvert videre til Gran Canaria, hvor de var hele vinterhalvåret. De kjøpte det som ble påstått å være Gran Canarias «styggeste hus», som de pusset opp to ganger, og hadde hverdag med jobb og skole for Marit der i fire år der. Senere, da Marit flyttet hjemmefra, fortsatte Knut og Kjersti halvårstilværelsen på Gran Canaria – og det ble til sammen over 20 år der.
Knut og Kjersti bodde mange ulike steder opp igjennom. Mesteparten av Kristins oppvekst bodde de på Virik, men ellers var det ulike boliger her og der. Knut hadde en veldig sterk sans for økonomi; han var økonomisk lur og nokså gjerrig. Han var bestandig grundig og opptatt av å finne de beste og mest lønnsomme løsningene – og de fant han som regel. Blant annet tjente de godt på boligsalgene opp igjennom.
Hvor de bodde var uansett ikke så viktig, for den trygge basen var alltid Svinnvinka i Larvik. Hans far kjøpte hytte i Svinnvika da Knut var ung, og det ble Knuts sommerparadis. Etter hvert overtok han hytta selv. Han rev og bygde ny, og det ble familiens hjem omtrent hele sommerhalvåret i alle år. Knut var en skikkelig sommergutt; han elsket alt som hadde med sommer og sjø å gjøre – bading, båtliv og fiske. For ikke å snakke om å nyte en god øl i sola på hytta. Knut var raus til å invitere folk med til hytta, både familie og venner – og elever, i den perioden han var lærer.
Etter realfagsstudiene i Oslo, begynte Knut sin yrkeskarriere som lærer på Breidablikk ungdomsskole. Han var en god og populær lærer, og han passet godt som det. Men da han etter hvert lærte seg å programmere på egenhånd, var det det som tok over.
Etter åtte år som lærer, begynte han å jobbe selvstendig med IT-programmering, og Knut var én av de første i landet til å utvikle pedagogiske dataprogram. Han lagde blant annet et program for å lage timeplaner i skolen, «Autoplan», som virkelig slo igjennom og som fremdeles brukes den dag i dag. Han engasjerte sin bror, Bjarne, til å lage animasjoner til programmet, og på den måten fikk Bjarne se på kloss hold hvilken pionér Knut var.
Knut var særlig opptatt av å utforske hvordan internett kunne utvikles, da det fremdeles var veldig nytt på 80-tallet. Han var nytenkende, smart og taktisk. Han gjorde det godt, og han likte å kunne jobbe selvstendig og fra hvor som helst via nettet.
Da Knut og Kjersti etter hvert ble pensjonister, kjøpte de seg bobil. Størrelsen på bobilen var naturligvis nøye beregnet og bestemt av Knut ut ifra hvor de kunne stå og hvordan de kunne reise billigst mulig. De fikk mange fine turer de siste tre årene.
Selv om Knut sjeldent unnet seg noe for seg selv – sparsom som han var – så var han glad i øl, og sammen med to kompiser hadde de en egen øl-klubb. Han ble kalt for «IQ» og tok seg av tenkingen, mens de to andre brygget.
Knuts skarpe hodet og store kunnskap kom godt med i mange sammenhenger. Han var en god og ivrig læremester, både ovenfor familien og andre. Da barna var små, lærte han dem massevis om naturen – om stjernehimmelen og alle slags planter og dyr, både på land og i vann. Ja, han var nærmest et vandrende naturvitenskapelig leksikon.
Knut hadde enormt mye å gi, men han hadde også endel helseplager som preget ham store deler av livet. Han var bare 36 år gammel da han fikk hjerteinfarkt og ble bypass-operert. Etter hvert fikk han også urinsyregikt, og store mengder smertestillende på grunn av det, førte til problemer med nyrene. Det var flere ganger han holdt på å dø, men han kom seg liksom alltid over kneika igjen.
Men den siste gangen gjorde han ikke det. De siste dagene var han på Sandefjord medisinske senter, hvor både han og familien fikk veldig god oppfølging og omsorg. De fikk vært sammen helt til det siste. Torsdag 30. mai døde Knut. Han ble 71 år gammel.
Knut var en høyt verdsatt og elsket ektemann, pappa, bror og venn. Knut vil bli savnet.