Olaug Modalsli Hinna

Oppvekst og Utdanning

5. juni 1948 kom Olaug til verden på Konstali.
Hun var nummer fire i flokken – i en søskenbukett på seks.
Storebror Toralf, søstrene Kirsten, Turid, Sigrund og Marit.
Foreldrene var Sara og Trygve Modalsli..

Barndomshjemmet var fullt av liv og latter,
Og sterke personligheter i alle hjørner.
Et godt, men sikkert litt kaotisk hjem.
Et hjem som var med på å forme Olaug.

Hun var bare seks år da hun begynte
på Sandsmark skole – ett år før alle andre.
De eldre søsknene gikk der allerede,
så hun fikk pent henge seg på.

En liten, trygg grendeskole,
der alle kjente alle, og den samme læreren
fulgte dem år etter år.

Skolen var mer enn et sted for læring.
Den samlet folk til basar og fest,
skapte tilhørighet og fellesskap.
Kort sagt, bygdas hjerte.

Som trettenåring byttet hun skole – til framhaldsskolen på Sira.
Der var det både teori og god, gammeldags praksis.
Et lite steg mot voksenlivet.

Olaug var alltid glad i barn.
Ble hun sykepleier av den grunn?
Vanskelig å si.
Først var svaret et kontant nei – det skulle hun ikke bli.

Tante Marta – morens søster – har muligens vist vei.
Hun var familiens første sykepleier.
En inspirasjon,
Kusinen Åse valgte samme yrkesvei
og store søster  Kirsten fulgte etter.

Hva som fikk henne til å gi etter, er fremdeles en gåte.
Men hun tok realskolen – mye teori og lite frihet –
og den åpnet døren til Arendal sykepleierskole.

Hun startet der i 1967.
Yrket passet henne – bedre enn hun hadde trodd.
Olaug hadde et hjerte for mennesker
og et sterkt ønske om å hjelpe.
Sykepleien ble en del av henne.

7. august 1969 kunne Olaug endelig smykke seg med tre striper på uniformen –symbolet på at det siste året var i gang.
Feiring ble det, med pølser og brus –
og trolig også en liten skål fra en skjult lommelerke

Studietiden bød på utfordringer, men også store gevinster – kunnskap, erfaringer og ikke minst nye relasjoner.
Blant dem vokste et spesielt bånd frem, med Unni Holla.

Sammen tok de videreutdanning i anestesi,
og det ble begynnelsen på et vennskap som skulle vise seg å romme så mye –
bryllup, reiser til utlandet, støtte i livets mange faser –
et sterkt bånd som varte helt til livets slutt.

Sjøliv og Nye Hjem

Etter sykepleierskolen jobbet hun i Flekkefjord,
før det en dag dukket opp et tilbud hun ikke kunne si nei til –
et eventyr til sjøs.

Fred. Olsen-rederiet trengte en sykepleier om bord på cruiseskipet Black Watch.
Den eventyrlystne jenta fra Konstali sa selvfølgelig ja.

Black Watch var et kjent norsk cruiseskip.
Om vinteren gikk det mellom London og Kanariøyene,
med stopp i Las Palmas og på Tenerife.

Overgangen fra sykehus til cruiseskip ble stor,
men Olaug forble den samme – rolig, trygg og omsorgsfull.
Hun var ikke beskjeden, og fant fort tonen med besetningen og passasjerene.

Blant dem var styrmannen Per Oddsen og hans kone Liv –
et av mange vennskap som varte livet ut.

Langt hjemmefra, men fullt av opplevelser.
Havet var hennes nabo, og hver dag ny.
Krevende – ja. Men hun fikk to uforglemmelige vintre:
én i 1971 og én i 1973.

I 1974 flyttet hun til Skien.
Der traff hun Unni igjen –
nå som kollega og nabo.

Etter noen år i Skien gikk ferden tilbake til Flekkefjord,
før hun i 1978 flyttet videre til Stavanger,
der søsteren Turid bodde.
De to hadde et nært forhold,
men resten av søskenflokken var aldri langt unna.

Paul

Rett før jul i 1978, på solfylte Gran Canaria, møtte Olaug mannen i sitt liv – Paul.
Historien sier at han var en ganske innpåsliten Stavanger-kar,
men sjarmen vant til slutt.

Hun dro hjem en uke før ham,
men de holdt kontakten.
Da ferien var over, lovet Paul å ringe –
et løfte av mange han har vist seg å ære.

Den første daten kom like før nyttårsaften.
Hun skulle på vakt ved Stavanger sykehus,
og han skulle ut i Nordsjøen 1. Januar.

Og slik startet et kjærlighetsliv som skulle vare i  46 år

Familie og Hjem

24 mai 1980 giftet Olaug og Paul seg.
Samme året bygde de også sitt hus –
et sted der familien etter hvert skulle bli komplett.

I 1986 og 1989 adopterte de sine to døtre fra Colombia –
først Johanne og 3 år senere Victoria.
Morsrollen kom helt naturlig for Olaug –
hun trengte ingen biologiske bånd for å gi av hele sitt hjerte.

Gjennom jentene fikk kjærligheten en ny form.
Hjemmet Olaug og Paul skapte, rommet både hverdagens rytme og høytidenes glans –en god porsjon søskenrivalisering, og en ubetinget kjærlighet.
Alt som til sammen utgjør et godt liv.

Olaug og Paul elsket å reise, og jentene var alltid med på lasset –
helt til ungdomsårene lokket dem ut på egne eventyr.
Mange ferier gikk sørover i bil, ofte til Syden,
men også til land som i dag bare lever videre i minnene – som Jugoslavia.

Turene ble ofte gjort sammen med Olaugs søster,
Turid, mannen hennes og deres tre sønner.
Bilene var fulle.
Kartet lå på dashbordet.
Baksetet var en blanding av latter, småkrangling og matpakker.
Men når feriene var over, ventet hverdagen igjen.

Paul jobbet i Nordsjøen,
så Olaug måtte styre skuta hjemme.
Hun var sterk og selvstendig – et stødig anker i familien.
To barn og fulltidsjobb som sykepleier var ingen hinder i hverdagen.

Som viden kjent om sykepleiere – lar de seg sjelden skremme av sykdom.
Olaug var intet unntak.
Det meste kunne kureres med Sprite – og til nøds en Paracet.

Med rennende nese og feber ble jentene sendt i barnehagen,
for som hun ofte sa: «Du svetter det ut.»

Det var tross alt 80- og 90-tallet –
en tid for aerobic, skulderputer og en god dose «det går fint»-mentalitet.

Men selv om Olaug nok var litt preget av tida hun levde i,
var hun en tilstedeværende og kjærlig mor.

På fotballkampene til døtrene kunne hun heie fra sidelinjen,
og sparket i jorda som om hun selv skulle score.

Når Hinna Fotball hadde turnering – som oftest i pøsregn – fikk tørketrommelen kjørt seg.
Ingen skulle spille i våte klær, ikke på hennes vakt.

Familien bodde rett ved banen,
så mye av barndommen foregikk der –
blant gress, gjørme og heiing fra sidelinjen.

Kampen og Roen

Som nevnt var Olaug var aldri syk, ihvertfall i hennes øyne.
Derfor ble det et hardt slag da hun fikk tykktarmskreft.
Men hun lot seg ikke pille på nesen,
selv under cellegiftbehandlingen skulle hun på jobb.
Typisk Olaug –
bare denne gangen ble brus og Paracet byttet ut med noe sterkere.

Hun ble kreftfri, og livet fant sakte sin vante rytme igjen.

Drivkraften hennes var sterk.
Hun trengte ingen kappe for å være en helt –
den var usynlig, men alltid på.

Da korona kom, ba myndighetene pensjonerte helsearbeidere om å bistå hvis det ble behov.
Olaug hadde lagt et langt yrkesliv bak seg,
men ikke omsorgen.
Hun var klar til å stille – hvis noen ringte.

Som pensjonist gikk hun daglige turer i Sørmarka.

Noen ganger gikk hun alene, andre ganger med søsteren Turid eller døtrene – og som oftest
med hunden Jackson trofast ved sin side.
I skogen fant hun roen.

Hun hadde alltid bæsjeposer i lommene –
og de kom til nytte, enten til hunden eller til flasker andre hadde kastet.
Andres fest ble hennes pantepenger.

Hun var på mange måter familiens egen Greta Thunberg –
og Onkel Skrue.

Praktisk, engasjert og full av omtanke for både mennesker og dyr.
Hun plukket boss, pantet flasker og tok vare på alt som kunne brukes igjen.

Men bak alt det praktiske fantes et varmt hjerte.
For det hun verdsatte mest, var familie, latter og samvær –
særlig på Konstali, der mange gode minner ble skapt.

Konstali hadde alltid vært stedet hun vendte tilbake til –
men reisen som skulle bli hennes siste, gikk et annet sted – til Kypros.

Siste Ordet

I slutten av september reiste Olaug og Paul til Kyrenia
sammen med gode venner fra Conoco pensjonistforening.

25. september ble en dag vi aldri vil glemme.
Under et bad i sjøen ble Olaug brått dårlig og havnet under vann.
Hun ble fraktet til sykehus, hvor legene fikk hjertet i gang igjen.
Olaug ble lagt på respirator og i kunstig koma, men våknet aldri igjen.
Etter hvert ble det påvist et massivt hjerneinfarkt.

4. oktober klokken 10:45 ble tidspunktet som forandret familien for alltid.
Hjertet hennes tålte ikke mer etter to hjertestans,
og vi måtte reise hjem – uten vår store helt og kjærlighet

Olaug fikk oppleve mye, og levde livet fullt ut.
Hun vil bli husket for varmen, rausheten og omsorgen hun møtte alle med.

Tusen takk for alt du var – og alt du ga.