Sebastian Borg Welstad

Fra Nina til Sebastian ♥️

Sebastian kjære ungen min.

Du hadde hastverk da du kom, men jammen hadde du hastverk da du dro også.

Tirsdag den 26. februar 2004, en strålende solskinnsdag, seks uker før termin uten noe forvarsel gikk vannet og under en time etter på var du født. 13 år, en dag og atten og en halv timeetter storebror Joachim. Du var en helt perfekt baby på tre kilo, men med lunger fylt med vann og en infeksjon ble du raskt lag i åpenkuvøse med slanger og ledninger. Det var litt kritisk, men du stabiliserte deg raskt og etter 4 dager, da var det heller ikke noe tvil, du skulle hete Sebastian.

Allerede etter 10 dager kunne vi reise hjem.

Du var som å få med en gave pakke av en baby hjem. Vi har ikke hatt en eneste våken natt med deg, du har alltid sovet 12 timer i strekk.

Du hadde ligget med så mye slanger og ledninger, fått mat med sonde den første tiden på sykehuset så du var som en ferdig dressert valp, siden du ikke hadde våknet om natten pgaat du var sulte, men sovet deg gjennom natten og fått en døgnrytme som jeg vil tro er de fleste foreldres drøm.

Stolt store bror lå med deg på brystet så fort og så ofte han hadde tid. Du hadde ikke vært hjemme mange dagene før jeg hørte store bror:

du og jeg Sebastian, er bestevenner.

Og jeg var så glad for jeg viste fra det øyeblikket at det alltid kom til å være dere to.

Du Sebastian har nesten vært en for enkel liten gutt. Rolig, men aktiv. Du hadde helt fra du ble født et utrolig lyst vesen.

Åpen, vennlig og glad.

Dette lyse ubekymrede sinet ditt skyltes nok at du aldri hadde noe stress, vi levde dør til dør med bestemor og bestefar. De var alltid tilgjengelig for å passe deg. Da du begynte i barnehagen ble du levert sent, og hentet tidlig av bestefar som tok deg med hjem for å sove før middag. Pappa og jeg kom alltid hjem til en utvilt og lykkelig liten tass som bestefar og bestemor ikke viste hva godt de kunne gjøre for.

Julen 2007 flytte vi til Blåbærstien du var nesten 4 år. En ny verden åpnet seg.

Her ble du en vinter dag kledd på å satt ut på plattingen for å leke litt i snøen mens jeg kunne følge med deg fra kjøkkenvinduet.

Plutselig sto det to barn og tittet på deg, og du tittet tilbake. Dere studerte hverandre en liten stund, så var isen brutt. Naomi og storebroren Daniel. Du og Naomi fant hverandre med en gang, og fra da vil jeg si dere rulet gaten. Dere ble fort som et lite ektepar, og den tryggheten og kjærligheten dere har til hverandre er helt spesiell. Dere har hatt utrolig mye gøy sammen og fine stunder.

Men som alle ekteskap kan det bli litt konflikter. Jeg husker godt du kom hjem og fortalte at Naomi var furten. Du var ganske oppgitt, og forklarte at Naomi hadde slått seg, også hadde du fått kjeft for at du ikke hadde spurt: hvordan gikk det.

Noe du følte som helt unødvendig i den situasjonen. Så du gikk hjem og ventet på at hun skulle roe seg ned. Det tok vel sånn ca. 40 minutter så var hun utenfor og alt var glemt.

Gaten var et trygt og fint sted, du fikk dine restriksjoner at du skule holde deg innenfor et område mellom rekkehusene.

Men en dag jeg var på terrassen som vendte ut mot veien inn til borettslaget hørte jeg raske føtter og hjul i fart, da var horisontene utvide, fristelsen hadde blitt for stor, du var på tur med løpesykkelen din. Du elsket den løpesykkelen, du hadde en vanvittig fart på den, vi klarte faktisk å miste deg i Frogner parken en gang. Og jeg hadde et hysterisk anfall på 15 minutter før du dukket opp like raskt som du forsvant. Store blå øyne og super blondt rufsete hår i vinden.

Du var så lys og vennlig til sinns, på morgenen på vei til barnehage og jobb sendte jeg deg ofte ut døren først, før jeg fikk på meg jakken. Rasket med meg bagger og sekker. Da kunne jeg høre deg utenfor hilse og snakke med naboene på vei til jobb, før du avsluttet med. Ha en riktig god dag.

Jeg husker jeg satt hos fast legen og måtte bare innrømme at jeg ikke forsto noe som helst, du var en engel, og mye hyggeligere enn din mor. Per dags dato klarer jeg ikke å forstå hvordan jeg kunne være med å forme et så bra menneske.

Du elsket barnehagen.

På tegningene fra barnehagen når du skulle tegne familien din:

Deg, mamma, pappa, store bror og Sturla.

Skole start var spennende, men overgangen ble for stor. Du sa stadig vekk de to første årene at du savnet barnehagen. Og jeg er veldig lei meg for at jeg ikke umiddelbart forsto at du ikke hadde det bra på skolen. Først på slutten av 3.klasse skiftet vi skole, da blomstret du opp og fikk en større følelse av egenverd.

Skolen ble aldri ditt favoritt sted, men du hadde venner og gjorde ditt beste. Noe fag der du kunne være kreativ var du flink i og andre fag kunne du absolutt tenkt deg og vært foruten.

Allergien, men også astmaen var utfordrende. Våren var plagsom, og allergi symptomene kunne allerede starte i februar. Du ble uopplagt, trøtt, rennende nese, rennende øyne.

Høsten 2018 fikk du et fire ukers opphold på Geilomobarnesykehus på Geilo ved skolestart.

Og da du kom tilbake på våren 2019 kom det store gjennombruddet, du møte Noah. Gjennom ungdomsskolen sine tre år ble det mange opphold på Geilomo, og alltid med Noah.

Geilomo valgte bevist å ta dere to inn samtidig, da dere sammen lagde så god dynamikk i gruppen.

Innimellom kom dere opp og var puttet på tomanns rom med noen andre. Noe dere raskt omorganiserte til ledelsens frustrasjon, men dere fikk det alltid som dere ville. Dere tok ledelsen og dere begge vokste på det å være på noe som mer kan sees på som en kostskole enn et sykehus.

Men orden hadde dere ikke, det så ut som det hadde gått av en bombe på rommet deres.

Pappa og jeg byttet på å bo på Geilo for å være i nærheten, men vi var nesten overflødig. Det ble vel mest kommunikasjon via vipps.

Det var deg og Noah for ever.

Vennskapet deres har vært så grunnleggende for deg og din selvfølelse, dere har hatt hverandres rygg, støttet hverandre gjennom glede og sorg.

Ikke minst felles interesser for bil og motorsykkel.

Planen var at på høst oppholdet ved skolestart på Geilomo2021, skulle dere kjøre opp på egne 125 kubikk mens vi foreldre kjørte bil med oppakking. Dere hadde snakket om det i to år.

Kvelden før avreise klarte du Sebastien å rase motoren på motorsykkelen din.

Det ble et lurveleven uten like, og du håpet i det lengste at det bare var en tennplugg som var gått. Skuffelsen var stor da dere innså at det ble ikke en tur opp på egne sykler.

Du hadde god kontroll på sykkelen din. Allerede som barn hadde du en helt unik balanse. Da det høsten 2009 ble bestemt at nå var tiden inne for sykkel uten støtte hjul, ble sykkelen kjøpt, og pappa og jeg så for oss lange dager der vi løp krumbøyde med en hånd på bagasjebrettet på sykkelen. En lørdag mens jeg var på jobb, skule pappa starte treningen. Han låste opp boden, plasserte sykkelen uten for, snudde seg for å låse boden og snudde seg tilbake for å starte treningen. Da var du nesten borte ved Naomi, syklende.

Det var en del av din optimisme, du var aldri redd for å prøve noe nytt når du i hodet ditt trodde du kunne klare det.

Da du fikk et one wheel, det samme, du knakk koden og suste rundt som en konge.

Da lett motorsykkel var et faktum, åpnet verden seg med et brak. Du kjørte rundt på den sykkelen over alt, til Noah, møtte Noah i Sandvika, dere kjørte rundt traff andre. Kjørte i flokker rundt i Oslo og omegn.

Sertifikatet på bil ga enda mer frihet, at du har hatt Norgesstørste drivstoff budsjett uten å være yrkessjøfør er jeg ikke i tvil om.

BMW var favoritt merke.

Lykken var å enten kjøre bil/motorsykkel eller skru på det, du elsket å ha olje på hendene, noen ganger mistenkte jeg deg for rett og slett bare smøre inn hendene med olje.

Så høsten 2022 startet du på TIP, det var bilmekaniker du ville bli, men det ble ikke helt som du ønsket.

Du brak overarmen første søndagen i høstferien på ny skole. Armen var lam i litt over 6 mnd.

Jeg var nok helt klart mere bekymret en deg. Du var optimistisk, trøstet meg.

Det går bra mamma, med en god klem.

Plutselig mer eller mindre over natten fikk du førligheten tilbake. Dette forandret noe på utdanningsløpet ditt, men du fikk lærlingplass.

For på slutten av dekk skift sesongen samme år få en prolaps i ryggen. Dette preget deg veldig, du ønsket så inderlig å bli bilmekaniker.

I mørket her kom Bertel O. Steen på banen, du ble tilbudt lærlingplass på delelageret deres på Jessheim.

Det var en helt annen gutt som tredde frem etter dette. Han følte seg så inkludert, godt tatt vare på og ikke minst at han fikk tillit og ansvar.

Fantastiske kollegaer.

Tingen gikk din vei, jobb, venner og kjæreste.

Sofie kom inn i livet dit på våren i fjor 2024, nesten samtidig som du fikk motorsykkelen du hadde ønsket deg så lenge, Honda CBR 500R. Du var så lykkelig, og jeg var så stolt. Du var helt nydelig på den sykkelen.

Sofie var alt for deg.

Sommeren lå foran dere, fylt med planer for dere to. Resten av livet var fylt med planer for dere to.

Planer med Noah og bonus søster Lene, Daniel /Mariell og Christian.

Jeg nevner disse siden det er de jeg kjenner best.

Vi alle hadde planer, jeg hadde planer med deg, ikke bare for i sommer, men resten av mitt liv.

Så snudde alt.

Fra en strålende pinse helg der du og Christian hadde hengt, vært på verkstedet, tullet og tøyset.

Hellan og Halvan som jeg kalte dere.

Du hadde tatt en ukes ferie.

Tirsdag den 10. juni ble tilbragt hos Noah ved Drammen, der dere skrudde bil.

I bilen på vei ned til Noah snakker vi. Du hadde kjøpt en gammel Mercedes, du tullet med at tenk på de som har det som drøm å eie en Mercedes og nå hadde du en.

Før du som BMW entusiast sier: jeg begynner faktisk å få mer og mer sansen for Mercedes, mamma.

Du var så glad. Du var så fornøyd med livet.

Den 11. juni skulle du få lappen på tung sykkel, 12.juni var bussbillett ned til Kristiansand og Sofie bestilt.

Så skulle dere sammen kjøre i Sofies bil hjem til pappa på søndag.

Det ble ikke sånn.

For å komme deg fra  Drammen til Årnes den ettermiddagenble det bestemt at Mercedsen skule leveres til eu-kontroll på Grorud, du skule bli kjørt til Daniel på Gjerdrum for å hente den ny vaskede motorsykkelen din, og kjør over til Årnes.

Du kom aldri frem.

På et tidspunkt ringte Daniel pappa, han hadde hørt det hadde vært en ulykke på veien mot Årnes, og sjekket deg på delt kart. Du hadde stått lenge stille på et sted på firefelts veien og svarte ikke på telefonen.

Pappa ringte meg, Daniel og pappa dro fra hver sin retning på vei til der du sto på kartet.

Jeg klarte ikke å slå meg til ro og vente på videre beskjed fra dem, men ringte 112.

Sønnen min er på vei på motorsykkel fra Kløfta til Årnes.

112 repliserte med å si navnet mitt, og jeg fikk beskjed om at Sebastian Borg Welstad hadde lettet med luftambulansen 1908, og at jeg bare skule dra rett ned til Ullevål, traume timet sto klare for å ta ham imot.

Jeg hadde 112 på telefonen hele veien ned, og fikk løpendeoppdateringer, det var store skader, ingen hode, nakke, ryggskader. Du var bevist og stabil.

Etter nye oppdateringer fikk vi møte deg før operasjonen.

Du var glad og lettet over at vi var der, vi var overlykkelig for at vi fikk se deg og snakke med deg, du var så fin og avslappet og trygg.

Det var en tung natt, men da morgenen kom var du fortsatt stabil, håpet vokste, jeg var trygg på at dette går etter forholdene bra, men forberedt på en tøff rehabilitering.

Så snudde det på noen timer, og de siste timene var bare livsforlengende mens vi ventet på venner og Sofie kjæresten din. Vennene fikk sagt farvel, til slutt sovnet du inn mens storebror holdt den ene hånden din, Sofie 18 ½ år den andre og jeg hadde kinnet ditt mot mitt.

24 timer og 20 minutter etter ulykken.

Jeg elsker deg.

Smerten er uutholdelig.

Du var lyset i livet mitt, den som alltid hold rundt meg når jeg syntes ting var tungt.

Optimist, eventyrlysten, positiv, raus og snill.

Jeg har hatt noen av de lykkeligste øyeblikkene i mitt liv med deg.

Jeg elsker deg så uendelig.

Mens du fortsatt var her løp jeg som et vilt dyr ubekymret i solen fritt på steppene, men nå er jeg fanget.

Jeg har ingen rasjonelle tanker, kun instinkt.

Jeg vet noe er feil, forstår ikke hva og jeg vet ikke hvordan det kan løses.

Minnene er ikke noe trøst, jeg vil bare ha deg hos meg