Site logo
Fødested

Levanger

Biografi

Vetle ble født 30. april 1999, som den førstefødte til Monica Oskarsen Leknes og Bjørnar Leknes. Han er storebror til Ane (født i 2001), Johan (født i 2006) og Håkon (født i 2012). Han gikk i to barnehager: Røstad studentbarnehage og Casa Musica. Barne- og ungdomsskolen gikk han på Frol (avdeling TOA). Deretter ble det fire år på Levanger vgs. Vetle flytta inn i egen leilighet i Okkenhaugsvegen da han var 20 år, og fikk noen fine år der sammen med sine flotte hjelpere. Etter lengre tids sykdom fikk Vetle fred og fri kl. 03:40 natt til 11. april 2022. Begravelsen fant sted 26. april fra Alstadhaug kirke ♥️

Vetles besteforeldre er:

  • Mormor Wenche Oskarsen
  • Morfar Jan Oskarsen
  • Farmor Olga Leknes
  • Farfar Bjørn-Åge Leknes

Gudforeldre:

  • Gudfar: Torstein Johannessen
  • Gudmor: Eldbjørg Solsem
Fra meg til deg

Kjære Vetle - du snille, gode, fantastiske fine gutt. For et liv du har gitt oss. For en utrolig gave du har vært. Så heldige vi er for at nettopp du kom til nettopp oss og ga oss nesten 23 uforglemmelige år som verdens beste Vetle og verdens beste storebror.

23 år er kanskje ikke så mye. På en måte kan vi si at du fikk et ganske kort liv. Men om vi i stedet for å måle i antall levde år, heller måler etter sporene du har satt og antall mennesker du har berørt, ja da har du så til de grader levd et både langt og fullverdig liv.

Den kjærligheten vi opplever for tida er nesten ikke til å fatte. Mengden av folk som bryr seg om oss og som tar del i sorgen - er helt enorm. Og det er i veldig stor grad fordi du har vært den du har vært, Vetle. Med ditt lure smil og din varme tillit til alle du har møtt på din vei. Du har lurt deg inn i hjertet på folk før dem visste ordet av det, og der ble du. Det merker vi så intenst og godt spesielt nå, fra alle menneskene rundt oss.

Vi opplever en flom av kjærlighet, og det er så mange som har tatt kontakt av dem som har møtt deg og oss opp gjennom livet: familie, venner, assistenter, støttekontakt, sykepleiere og leger fra så mange avdelinger her på sykehuset i Levanger, vernepleiere, helsefagarbeidere, lærere, barnehagelærere. Og sånn kunne jeg ha fortsatt lenge, Vetle.

«Vetle er verdens beste til å holde på hemmeligheter», er det flere av dine hjelpere som har sagt. Og det er godt sagt. For det forteller oss at du er en som det har vært lett å snakke med, selv om du ikke har sagt så mye med ord tilbake. Men du har så til de grader kommunisert på din måte. Med ditt ekstremt smittsomme smil, ditt gode håndtrykk, dine godlyder, din humring og din gode latter, og ditt gode blikk fra de lyse blå øynene dine. Så lun og fin. Snill og glad. Tålmodig. Og ikke minst artig.

Men du har også vært tydelig når du hadde fått nok av klemming og kos. Da kunne sjøl både mamma og pappa få ei hånd i ansiktet og et tydelig puff unna.

Vi har så utrolig mange gode minner fra livet i lag med deg, Vetle. Selv om det har vært mange svært tøffe perioder, med pandemi og mye alvorlig sykdom, som har satt både deg og oss på ekstreme prøver, så er det de fine stundene vi husker best. Og dem har det vært ufattelig mange av. Sykkelturene og møtene med folk Når armene dine danset av fryd når vi sykla ekstra fort eller sprang med deg i rullestolen. I bassenget når du la deg bakover med smil eller i badebasseng ute på varme sommerdager Alle hjelpemidlene dine som ble spennende leker for søsknene og for ungene i gata.

Lugga katten, rev ned naboenes juletre, dansa i takt med musikken, spenninga i fjøset i møte med kyr og kalver. Sterk i klypa (ikke så glad i å dele lydlekene alltid).

Samtidig er det viktig for oss å få sagt at det har vært mange tøffe tak. Og vi har følt oss både utslitt og kjent på urettferdigheten når vi av og til har sammenlignet oss med andre familier som ikke har trengt å ta alle de hensyn vi har måtte ta. Alltid dårlig samvittighet både overfor deg Vetle med tanker om vi kunne ha gjort mer for deg, og dårlig samvittighet overfor søsknene dine, som så ofte har fått ferier og julefeiring amputert og påvirka av plutselig sykdom og sykehusinnleggelser. Og vi har ikke minst kjent på urettferdighet over at du skulle få så mange tilleggsplager med årene som satte deg enda mer tilbake.

Når vi etter hvert forstod at du ikke kom til å bli frisk og sterk igjen, Vetle, kjenner vi nå derfor på en lettelse. Lettelse over at du slipper å streve mer. En lettelse over å vite at du nå har det bra og er fri. Og en lettelse over at vi ikke lenger trenger å være i beredskap. Nå kan vi faktisk sette mobiltelefonen på lydløs om natta. Det er veldig rart og godt. Men vi ville ikke ha vært livet med deg foruten. Fordi du hele tida har gjort oss til bedre mennesker, Vetle. Det sier også så mange andre vi har snakket med og som har fått blitt kjent med deg.

Og takket være deg har vi fått møtt og blitt kjent med så mange utrolig fine mennesker, alle dine hjelpere, de siste årene gjennom dem som jobber i Okkenhaugsvegen.

Vi har så mange å takke, men mest av alt vil vi takke deg. Det siste døgnet med deg, Vetle det ble både det vondeste, det sterkeste - men også et av de fineste døgnene i livet. Å få lov til å følge deg hele veien, være der, trøste deg, kose med deg, synge for deg og hilse fra alle dine nærmeste det betyr så enormt mye for oss nå i etterkant.

Etterhvert kom Ane hjem på formiddagen, slik at vi alle kunne få ta farvel med deg i lag på sykehuset. Så brutalt og tøft, så voldsomt og vondt, men samtidig så vidunderlig godt. For mamma og meg var det så fint å se at Håkon fikk satt ord på hva han følte og fikk tegna så fine tegninger til deg. Og at Ane og Johan etterhvert ikke ville dra hjem fra deg der du lå, er også ufattelig godt å tenke på. Vi fant fred og ro sammen med deg også da, og vi finner fred fortsatt. Og vi kjente det allerede da vi la oss den første kvelden: dette kommer vi som familie styrket ut av.

Og vi har vært i leiligheten din. Så tom den er uten deg. Men likevel så full av så mye som minner oss på deg. Vi har gått på jakt etter den gode lukta av deg. Vi har klemt på lekene dine. Ja, og brødrene dine har til og med prøvekjørt både senga di og heisen din igjen en siste gang.

Nå er du fri Vetle. Og vi skal aldri glemme deg. Tusen takk for at du ga meg sjansen til å få bli med deg hele veien, og for at du ikke venta så lenge at jeg ikke kunne ha vært der. Tusen takk for at nettopp mamma og jeg fikk være foreldrene dine, Vetle. Du skal vite at det er noe vi er ekstremt stolte over. 23 år fikk vi sammen. Nå skal vi viske bort og glemme alt det tunge mot slutten, og hente fram alle de gode stundene.

Kjære Vetle. No e du fri. Vi elska deg så inderlig høgt. Og savnet er ekstremt og nesten ikke til å holde ut. Men no e du fri. Og det e også fint å tenke på. No e du fri te å gjerra det du måtte ha drømt om. Jeg ser for meg at du løper av gårde, ut og vekk fra rullestol og korsett, bort med veneport og sonde. Du kan hoppe og leke og spise det du vil, svømme i havet, danse i gresset, jekke deg en iskald øl på en varm sommerdag, smile og le uten smerter og anfall.

Ælska deg, guten vårres ️

Hobby / Interesser

Musikk, sykkelturer, bading og god mat

Sted hvor gravplassen/minnestedet er
  • Ingen meldinger enda.
  • Legg til kommentar
    nb_NO